Andrew Furuseth
I menighetsbladet fant jeg denne artikkelen av Jan Tyriberget, Stange:
ANDREW FURUSETH FRA DAMSTUA I ROMEDAL - HAVETS ABRAHAM LINCOLN.
Den 12.mars 2004 var det 150 år siden Furuseth ble født på plassen Furusethstua I Romedal Åsbygd.
Stange kommune markerte 150-års dagen med en sermoni ved bautaen utenfor Folkets Hus
og etterfølgende andakt i kapellet på Åsbygda skole.
Han var sønn av Andreas Nielsen og Marte Jensdatter Gråberget. Faren fikk jobb som dam-
vokter i Damstua ved Gjetholmsjøen og Anders, som han var døpt, bodde der sammen med sine søsken og foreldre til han var 8 år. Da ble han satt bort i legd på gården Østby i Romedal.
Her ble han etter forholdene tatt godt hånd om. Gårdbrukeren, Jonas S.Schjøtz, merket seg guttens evner og interesse for å lære. Han sørget for at han fikk undervisning de 6 årene han var på Østby.
Etter å ha blitt konfirmert og å ha feiret jul sammen med familien i Damstua, dro Anders ut i verden. Med ei nistepakke fra mora gikk han over mjøsisen til Gjøvik og kom seg derfra sydover til Oslo.
Etter å ha arbeidet i kolonialforretning og avtjent militærtjeneste i ”Jegerkorpset” dro han til
sjøss med skipet Maria fra Drammen i 1873.
Det er her historien om Andrew Furuseth og hans livsverk begynner.
Han hadde nå tatt Furuseth som etternavn og kalte seg Anders Furuseth. Over i Amerika ble Anders til Andrew.
Han seilte på forskjellige båter av ulike nasjonaliteter en del år og opplevde de uleste kår og mest brutale arbeidsforhold en kan tenke seg.
Sjømannen ble betraktet som skipets eiendom og arbeidet på mange måter under rene slavevilkår.Anders Furuseth opplevde sjøl å bli pisket i svime ved en anledning.
Om denne episoden har Furuseth sjøl fortalt at han i køya senere fant fram kniven sin og svor at styrmannen, som hadde pisket, skulle bøte med livet. Furuseth forteller videre at en eldre sterkt religiøs stuert kom med bibelen i hånd og knelte ved siden av Furuseth.
Matheus evangelium er skrevet for deg, sa stuerten og leste: ”Men jeg sier Eder-elsk Eders fiender, velsigne dem som forbanner Eder, gjør dem godt som hater Eder og be for dem som gjør Eder skade og forfølger Eder. Amen.”
Denne fortellingen er gjengitt i en kortbiografi Anders Buraas her skrevet om Andrew Furuseth.
Buraas fortsetter slik: ”Det ble altså ikke noe mord. Furuseth begynte i stedet å låne bibelen, og uten at han selv har sagt det, må vi tro at det er fra denne reisen hans beviste kristne livsholdning skriver seg.”
I 1985 gikk Furuseth for andre gang i land i San Francisco og ble medlem i Coast Seamens Union. San Francisco ble fra nå av og livet ut base for hans virke som tillitsmann og leder for de amerikanske sjømenn. Andrew, som han nå kalte seg, ble raskt lagt merke til. Han ble valgt til sekretær i foreningen og dermed den reelle leder. Hans organisasjonstalent og, ikke minst, hans kunnskaper og hans ærlighet gjorde at han raskt ble en lederskikkelse som ble respektert og lyttet til. Ikke bare av sine egne medlemmer, men etter hvert hele den amerikanske fagbevegelse. Kongressmenn,senatorer og presidenter lyttet med interesse og beundring til denne merkelige mannen og hans store,sjølervervede kunnskaper. Han var en lesehest og hadde lært seg flere språk. Både skjønnliteratur og fagliteratur leste han på flere originale språk. Han kunne de fleste lands sjømannslover nærmest utenat. Hans livssyn var basert på kristendommen og den amerikanske selvstendighetserklæring. Både i tale og skrift siterte han ofte fra bergprekenen og selvstendighets erklæringen.
Monumentet over hans livsverk er sjømannsloven av 1915.
Etter 30 års kamp og innsats ble Andrew Furuseths forslag til sjømannslov vedtatt og signert av president Woodrow Wilson den 4.mars 1915.
Denne loven innebar at sjømannen var en fri mann. Slavekårene var avskaffet.
Lovforslaget var Furuseths,men ble fremmet av den kjente senator La Folette, som Andrew Furuseth utviklet et spesielt vennskap med. Veien fram til det endelige lovvedtak hadde vært lang og tung. Små framskritt den ene dagen gikk tapt i nederlag og tilbakeskritt den neste.
Helt til det siste hersket det stor usikkerhet om presidenten, til tross for sterk sympati både for Furuseth og for saken, ville signere. Loven berørte amerikas handelsavtaler med i alt 22 land. Et sterkt mindretall i senat og kongress var i mot. Utenriksministeren frarådet presidenten å signere. Woodrow Wilson redegjør for dette i et personlig brev til Furuseth den 2.mars hvor han avslutter slik:
”Av den grunn overveier jeg alvorlig om det virkelig er mulig for meg å undertegne loven.”
Denne kvelden oppsøkte La Folette og Furuseth det hvite hus og hadde et møte med presidenten. Det finnes flere versjoner av hvordan dette møtet foregikk.
Furuseth påstod i all tid senere at han ikke husket hva han sa eller gjorde, men at han hadde vært svært opprømt og svart på noen spørsmål fra presidenten. Det som er sikkert er at presidenten skiftet mening. Den 5.mars skrev han ned følgende om hva som hendte:
”Jeg drøftet spørsmålet om jeg skulle undertegne sjømannsloven, jeg veide argumentene for og mot, og til slutt bestemte jeg meg for å undertegne loven. Jeg så det slik at det var den eneste måten vi kunne yte rettferdighet overfor en gruppe arbeidere som var blitt så grundig forsømt i vår lovgivning.
Dette var høydepunktet i Andrew Furuseths livslange innsats som fagforeningsleder. Han blir stående i både amerikansk og internasjonal fagforeningshistorie som en av de største.
I tillegg til minnebautaen i hans hjembygd står det statuer av ham i San Fransisco og historisk museum i Washington.
Han døde den 22.januar 1938.
Etter eget ønske ble hans aske strødd på havet 47 3’ nordlig bredde og 3712’ vestlig lengde-”så langt fra land som bare mulig.”
New York Times beskrev han slik i sin nekrolog den 22.januar 1938.
”A grim fighter, but he was never interested in carrying a fight beyond the point of necessity. As leader and statesman of seamen throughout a long life filled with hard labor and noble endeavor, he won for him self th title”The Abraham Lincoln of the Sea.”
Stange kommune må føle stolthet over å ha fostret en slik person.
Han kjempet aldri for seg selv, men for andre. Han nektet å ta imot mer enn en matros lønn.
Hans idealer og livsholdning om å bekjempe undertrykkelse og ufrihet trenger vi å ta vare på og arbeide vider for også i dag.
Stange kommune må ha en forpliktelse til å holde minnet om hans historie og livsverk levende for nye generasjoner.
