Krigens begrunnelser av Sverre Lodgaard, Dagsavisen
For snart 10 år siden avla en internasjonal kommisjon under ledelse av Gareth Evans og Mohamed Sahnoun en rapport om bruk av militær makt for humanitære formål. Under overskriften «Ansvar for å beskytte» definerte kommisjonen noen kriterier som må oppfylles for at militærmakten skal tjene et slikt formål. Formålet må være å hindre overgrep i stor skala, og det må være klart definert; maktbruken må begrenses til det som er nødvendig for å nå målet; bruk av makt må være siste utvei; og en intervensjon må ha rimelig sjanse til å lykkes. I det minste må de sannsynlige konsekvensene av et militært inngrep være å foretrekke framfor konsekvensene av ikke å intervenere. Rapporten er fortsatt den beste helhetlige diskusjonen av militærmaktens rolle i møte med storstilte humanitære utfordringer.
Mot denne bakgrunn: Hva er fasiten for krigene i Irak og Afghanistan? Begge begynte med en sikkerhetspolitisk begrunnelse, den første under henvisning til terror og masseødeleggelsesvåpen og den andre som reaksjon på 9/11 og Taliban-regimets nei til å utlevere terrormistenkte. I Irak viste den seg å være en saus av gal etterretning og politisk bløff, som førte til leting etter andre og mer gangbare begrunnelser som demokratisering og menneskerettigheter. Stabilitet også – et sikkert tegn på at man ikke vet hva man snakker om. Clausewitz ble snudd opp ned. Tilsvarende i Afghanistan, hvor det nå sies å handle om sikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, likestilling mellom kjønnene inkludert. Og stabilitet. Heller ikke her har man noen troverdig politikk som styrer og tøyler krigen. Mens krigen trappes opp, leter politikerne etter tilforlatelige siktemål.
De humanitære begrunnelsene kom inn etter hvert for å legitimere kriger som ble startet av andre grunner, men overbeviser færre og færre. Å legitimere krigføringen i Afghanistan med referanse til Sikkerhetsrådets vedtak – som gjerne blir gjort når nøden er størst – hjelper heller ikke så mye. Ingen FN-resolusjon som har autorisert bruk av makt for humanitære formål har dreid seg bare om det, og aller minst i de tilfellene det her er snakk om. Afghanistan er blitt en ulykkelig blanding av ulike militære aktiviteter for ulike formål, og når man går til krig for å bekjempe en Taliban-fiende man ikke kjenner og ikke vet hvor er (Astri Suhrke i Dagbladet 26/7, under henvisning til Wikileaks-rapportene), er det lett å forstå at det er blitt slik. Maktarrogansen under George Bush gjorde edruelige vurderinger av sannsynligheten for å lykkes overflødig.
Sovjetunionen kriget i Afghanistan i 10 år før man erkjente nederlag og trakk seg ut. USA og NATO har snart holdt på like lenge. Det er blitt en allmenn oppfatning at man ikke kan vinne: I stedet satser man på å unngå en ydmykende utgang. Liksom i Vietnam. Før han gikk av konkluderte Lyndon Johnson at det var dette krigen i hovedsak dreide seg om, og Richard Nixon tok erkjennelsen videre under slagordet fred med ære, men mislyktes. Nå er det David Petraeus som skal redde stumpene i Afghanistan. Kanskje kan han opparbeide en styrkeposisjon med tanke på forhandlinger om tilbaketrekning, men det er uvisst, og uvisst er det også om det blir noen å forhandle med.
Da er vi tilbake til Clausewitz. Når politikkens primat forsakes, får generalene plass i førersetet. Blikket rettes mot de militære operasjonene og diskusjonen rettes mot valg av strategi. Petraeus har et godt renommé i USA etter innsatsen i Irak, og han står sterkt også fordi forgjengeren fikk sparken. Obama har dårlig råd til å kaste to øverstkommanderende i samme kritiske fase av krigen, så i noen grad kan Petraeus kjøre sitt eget løp. I det siste er han også nevnt som en mulig presidentkandidat. Politikkens primat er i spill i mer enn én forstand.
Regjeringen Bondevik holdt Norge utenfor da Irak ble angrepet, men siden har allianselojaliteten vært styrende. Nå nærmer det seg oppsummering og lærdommer, og da er Clausewitz og «Ansvar for å beskytte» to av flere nyttige utgangspunkt.
Er regjeringen frimodig nok til å skrive en stortingsmelding når tida er inne?
Artikkelen er gjengitt med velvillig tillatelse av Sverre Lodgaard.
