Uke 43 av Hanne Ørstavik
Finnes det noe mer? Finnes det litteratur som er mer ekte en annen litteratur?
Dette er et av spørmålene jeg opplever bokas hovedfigur Solveig strever med. Solveig er sosial usikker og lynende intellegent. Solveig har funnet sannheten i litteraturen. Hun har funnet et godt utrykk for denne sannheten hos en kollega, Hilde, kommer tilbake til høyskolen hvor Solveig har fått jobb.
”Det var fire punkter, Solveig satt og så på skjermen. Den artikkelen til Hilde som hun nesten kunne utenat, oppsummerte hun til slutt med fire punkter. Solveig vil diskutere de punktene med studentene, hun hadde gledet seg til det hele semestere, hun hadde bygd op til det, sett fram til det, forsøkt å gi studentene et grunnlag, forståelse og begreper til å reflektere med: Hva er blitt sagt? Hvordan er det sagt? Er de ekte? Hva innebærer det? De to første punktene var det helt avgjørende for studentene å kunne forholde seg til hvis de skulle klare eksamen, de handlet om innhold og form. Men hva med de to siste. Det var jo for de to siste punktenes skyld at hun holdt på med dette faget. Likevel var det så godt som aldri at litteraturen ble snakket om eller skrevet om med sånne ord. Om det er ekte, eller sant, det som står der. Det er jo det vesentlige spørsmålet. Det er grunnsteinen, tenkte Solveig.
Hun så over den teksten hun hadde tenkt å bruke som eksempel, den sto i det kompendiet hun hadde laget til studentene. Det var et utdrag fra Tennessee, en roman som hadde fått mye oppmerksomhet i mediene, det ble undervist i den på instituttet i vår. For Solveig hadde den boka vært en bløff, en hinne... ”
Dette er holdninger det ikke er enkelt å formidle til nye generasjoner. Solveig ”møter veggen” da hun skal presentere dette for sine studenter. En av de, er attpå til tiltrukket av.
Solveig vil søker støtte hos Hilde. Hun hadde jo skrevet det Solveig bygde på.”Men finnes det belegg for ordet ekte, hadde Jan sagt da, i vår tid. Han hadde sett på henne og smilt, han satt og dro seg i den lille ringen i øret, og hun hadde tenkt at det så vondt ut, når ringen ble dratt nedover inni huden sånn. Jeg nekter å forholde meg til den type begreper, hadde han sagt. Gi meg presise analyseredskaper, gi meg diskuterbare størrelser, ikke følelsesmessig synsing, sa han. Det er jo bare pjatt.
Flere av jentene hadde smilt da han sa det, sett på henne og smilt og ventet for å se hvordan hun reagerte. Pjatt. Jan hadde sittet der og smilt, som om de fortsatt lekte smileleken, som om dette bare var nok en rekvisitt han kunne benytte seg av. Og da hadde det rent ut av Solveig...”
”Hilde hadde en bok i hånda som lå mot låret. Solveig bøyde seg litt fram for å se hvilken bok det var, hun hadde en plutselig fart i kroppen, hun kjente seg så lett.
Hun så det brune fotografiet av den lange slitte banen fram til kjeglendene som sto samlet i det hvite lyset langt der fremme. Tennessee....”
Etter dette drives Solveig videre i sin eksistensielle krise.
Kjøp Uke 43 hos Norli netthandel eller lån boka på biblioteket og se hvordan det går med Solveig. Og la Hanne Ørstavik kan få bidra med med å holde sinnet ditt åpent...
